Les dette før du ser videoen nedenfor:
Gjennom studiet får studentene jobbe med reelle problemstillinger – både via demonstrasjoner (som i videoen nedenfor) – men også ved å jobbe med hverandre. Svært mange ulike problemer, skader, ufordringer, uvaner osv. osv. blir fjernet i løpet av studiets samlinger (gjelder også online, som i tilfellet nedenfor).
Nedenfor ser du et eksempel. Demonstrasjonen varte i 30 minutter, og ga resultater som 1 år, 2 ganger i uken hos fysioterapeut ikke var i nærheten av å klare. Studenten ønsker å være anonym, derfor er ansiktet sladdet.
Skadens bakgrunn:
«Jeg klarte i løpet av en og samme dag å få skulderen ut av ledd to ganger, hvorpå feil-vinkelen medførte såpass stort press på nervebanene at jeg ble delvis lammet. Den andre gangen legen dro den på plass følte jeg at det skjedde et eller annet rart med skulderleddet, dog lammelsen forsvant – og jeg tenkte at smerten kun var midlertidig, sett i lys av dagens strabasiøse bevegelser. Dette skjedde i Hellas, men jeg så ingen grunn til å bruke et døgn av ferieuka på sykehus – selv om det egentlig er påkrevd ved en slik hendelse og fysisk reaksjon. Vel tilbake i Norge oppsøkte jeg fastlegen, som henviste meg videre til en spesialist. På det tidspunktet hadde smertene økt betraktelig, intense strålinger fra øreflipp til lilletå, og jeg hadde absolutt ingen bevegelsesfrihet i armen – jeg var ikke en gang i stand til putte hånden i bukselomma. Skulderen var totalt fastlåst. Spesialisten jeg var hos mente jeg måtte gå til fysio i en måned før de ville vurdere MR, all den tid de ikke kunne se noe galt på røntgen. Dette til tross for at jeg påpekte at en fysio neppe ville utgjøre noen forskjell, all den tid jeg ikke kunne bevege armen i det hele tatt.
Spesialisten lurte på om jeg ønsket resept på sterkere smertestillende – noe jeg takket nei til, en mega-bommert fra min side, da de øyensynlig ikke tok smertene mine på alvor. Jeg dro derifra med uforrettet sak, og en ny time om en måned. Fire uker senere troppet jeg opp igjen, fortsatt uten å være i stand til å putte hånda i lomma – jeg var ærlig på at jeg ikke hadde gått til fysio, jeg demonstrerte at jeg fortsatt ikke kunne bevege armen, og fikk innvilget MR. Dernest gikk det 3 uker før jeg fikk MR timen. Deretter en uke før jeg atter satt på legekontoret – denne gangen hos kirurgen. MR viste selvfølgelig at skulderen var sterkt skadet etter hendelsen 9 uker tidligere – kirurgen sa at dette måtte opereres, for å bygge opp skulderleddet slik at det i fremtiden var mindre fare for at den skulle gå ut av ledd igjen. 3 uker senere lå jeg på operasjonsbordet. Jeg husker jeg begynte å hyl-grine da kirurgen, etter operasjonen, stod ved sengen min og sier: «Ingunn, du må virkelig ha gått rundt med intense smerter all denne tiden. Hadde dette gått lenger så er jeg redd for at vi ville hatt vanskelig for å redde skulderen din …»
Det viser seg at «det rare» jeg følte skjedde i skulderen da den ble satt på plass for andre gang, var at biceps-scenen ble dratt som en løkke rundt kuleleddet. En løkke som strammet så hardt til at jeg overhode ikke hadde bevegelsesmuligheter. Skulderen begynte å forkalke seg, rett og slett gro fast, fordi det var null væske eller annet sirkulasjon der. Operasjonen jeg egentlig skulle hatt ble kansellert der på operasjonsbordet. I stedet gikk «brann-alarmen», kirurgen klippet løs biceps-scenen og sprøytet på med kortison for å dempe den intense betennelsen. Dernest fulgte 1 år med fysio 2 ganger i uken, for å trene opp denne skaden. Fra å ikke kunne putte hånda i bukselomma kom jeg så langt som til bevegelsen jeg viste før jeg jeg fikk EFT av Tania. Legene har sagt at jeg ikke kan forvente full bevegelsesfrihet igjen. Jeg venter også på nok en operasjon for å «bygge opp» skulderleddet slik at det er mindre fare for at skulderen går ut av ledd igjen. Vel, jeg har ventet 5 år på den operasjonen uten at noe har skjedd …»